Er det noen barn som "bare gråter bestandig"?
Denne historien fikk jeg fortalt av en barnehagemedarbeider. Jeg tror ikke den er enestående, men den er uvurderlig for lille Jeppe [som jeg har valgt å kalle ham]. Denne barnehagemedarbeideren gjorde noe som alle barn trenger at vi voksne utviser; empati.
Da jeg begynte som ny i barnehagen var det alltid en gutt som gråt. Uansett hvor jeg var eller hva vi gjorde, hørte jeg at han gråt. ”Hvorfor gråter Jeppe?” lurte jeg, og spurte de andre voksne. ”Nei, han bare gråter han. Har alltid gjort det. Han gråt bestandig da han var på småbarnsavdelingen også” var svaret jeg fikk.
Jeg tenkte at det måtte da være en grunn for at han gråter? Barn gråter da ikke alltid uten grunn?
Jeg begynte å observere litt for meg selv, og da jeg hadde fulgt med ham litt kunne jeg snakke med ham når jeg så at han gråt fordi han kanskje var usikker. Jeg sa det til ham: ”Nå skal vi gå tur. Vi skal gå sammen. Du kan gå sammen med meg. Det går bra. Dette klarer du fint!”
Jeg fortsatte å ”passe ham opp” så å si. Jeg passet på å snakke med ham om hva som skjedde, hva vi skulle gjøre og hva han kunne gjøre hvis han ble sliten og slike ting. For eksempel tilbød jeg at han kunne sitte på fanget og hvile seg hos meg når vi kom tilbake fra tur.
Etter en stund med dette, jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok, så begynte alle å merke at Jeppe gråt mindre. Det hendte rett som det var at han lo og virket fornøyd, noe som de ansatte ikke hadde opplevd med han før.
Styreren har lagt merke til at Jeppe har forandret seg. Nå er han som de andre barna. Ja, det hender selvfølgelig at han gråter og blir litt fort motløs, men når vi forklarer for ham at nå er det sånn eller slik, så godtar han det og så stopper han å gråte.
Jeg har lært at empati ikke bare handler om å kjenne medfølelse, men enda mer om å vise medfølelse. Det vil si at medfølelsen omsettes i handling, og i dette tilfelle var det barnehagemedarbeideren som gjorde noe med de følelsene han kjente overfor barnet som gråt og gråt. Et lite menneske som har fått stempelet på seg at “det bare gråter bestandig” får kanskje ikke umiddelbart hjelp, selvom det kan være akkurat dét barnet som trenger det mest. Å vise empati overfor de “vrange og vanskelige” kan være vanskeligere enn å vise empati overfor de “hyggelige og greie”, men hvem trenger det mest?
Det er så fort å tenke at noen bare “er slik”, men da er det godt å bli minnet om slike historier som denne barnehagemedarbeideren opplevde. En dårlig situasjon kan faktisk snu ganske fort når gode handlinger får virke, det gjorde det for lille Jeppe, og det finnes det sikkert utallige andre historier om også.
Har du en historie som har åpnet øynene dine for noe som du kan ha tatt for gitt, men hvor du måtte gå i deg selv - som det heter - og endre oppfatning? Fortell meg gjerne ved å sende meg en e-post til karianna@alvens.no eller til Alvens Facebookside, om du vil. Det ville være fint!
Kari Anna Sandvik, eier og daglig leder av Alvens vikarer, avdeling Viken