Historien til Kari Anna Sandvik, Alvens gründer

Jeg må tilbake til oppveksten min. Mor og far hadde mye arbeid med seks barn i tett rekkefølge, men vi hørte aldri at det var en pest og en plage. Derimot sa faren min, med god retorikk, da han ble spurt om det ikke var slitsomt å ha så mange barn - “Hvem synes du at vi ikke skulle hatt?” Jeg synes det sa mye om at ingen av oss var overflødige.

Mor og far var veldig lekne. Vi hadde alltid mye moro og gøy hjemme, med fysisk lek og med rollelek. Som foreldre viste de stor respekt for leken vi hadde. I dag ville vi sagt at de viste anerkjennelse for leken til oss barna og nabobarna. Mor og far hadde også venner som viste oss barna positiv oppmerksomhet, og ikke minst, delte de spennende og morsomme fortellinger med oss. Det kunne være selvopplevde fortellinger, men også tradisjonelle eventyr. Vi følte oss viktige når vi ble tildelt slik oppmerksomhet fra de voksne. I dag ville vi sagt at vi ble sett.

Selv om vi seks søsknene er født så lenge siden som på femtitallet, har vi alle sammen vært innom barnehage i en eller annen form før vi begynte på skolen. Jeg fikk gå i musikalsk barnehage siste året før skolen. Da jeg ble tenåring fikk jeg hjelpe faren min med å være assistent i søndagsskolen. Mye kan sikkert sies om søndagsskolen, både positivt og negativt, men det var veldig spennende for en tenåring å få innsikt i pedagogikk før jeg visste at noe slikt fantes; som hvordan fange barns oppmerksomhet, hvordan legge til rette for interessante aktiviteter for barn, og hvordan barn lærer, blant annet.

Summa summarum er det mine foreldres respekt for barn og barns behov, deres forstand på hva som er bra og morsomt for barn, som har preget meg. Da jeg selv fikk barn, mintes jeg mye fra min egen barndom, og kjente på hvor trygt og sikkert det føltes at barna mine skulle få være i barnehage med kvalifiserte voksne. Jeg utdannet meg etter hvert til førskolelærer selv, fordi jeg ville være på lag med de som brenner for at barnehagen skal være et godt og trygt sted å være for barn, og at det skal være kompetente og kvalifiserte voksne som jobber der.

Jeg har møtt mange dyktige, iherdige, samvittighetsfulle og utholdende vikarer. Disse vikarene fortjener en talsperson, en som følger dem opp faglig, som ser dem personlig, som oppmuntrer og veileder dem til å utvikle seg videre, gir dem rettigheter som fast ansatte, og som skaper et arbeidsfellesskap med dem. Jeg tror at vi i Alvens langt på vei har lyktes med det.