Barndommens elv

Elven flyter stille gjennom dalen som før,

men der er dog et skille i erindringens slør.

Jeg hører ikke lenger den samme melodi

i skvulpenes refrenger som i barndommens tid.

Jeg sanser ikke nå eventyrets drøm,

når en barkbit grå drar forbi i elvens strøm.

Den er hva den er, et dødt stykke tre,

uten mast og rær som et barnesinn kan se.

I barnets drømmeverden var jeg skipper om bord,

som dro ut på ferden rundt farefull jord.

Men drømmen er forbi, erstattet av voksen logikk,

som ikke kan gi et barnesinns blikk.

Men barn vil alltid gå langs elvens bredd,

og følge trebiter små på eventyrferd.

(Einar Pedersen)